Hauganglomen og Veavarjen

Sagn nedskrevet av Bendik Taraldlien.
Etter sagnet skulle det på Veum bo en kjempekar som ble kalt Veavarjen. Han var stor og sterk, vond og hard. Han hadde vært i mange slagsmål og sloss så sant han fikk en anledning.
Han var av natur eglete og det endte ofte med slagsmål. Som Bendik Taraldlien skriver: Han var frikar kor han for, so alle ville helst sleppe å kome i slagsmål medd ei slik ukjure.
En gang var det julefest i Hauggrend. Det var rikt med øl og brennevin og karane drakk. Laget foregikk i sømmelige former med spill og dans ut etter kvelden. Torgeir Haugane var med i laget, han var stillfaren og knapt voksen, men alle regnet med at han kom til å bli en kjempekar.
Med ett så kommer Veavarjen ubedt inn i laget. Han var høgmælt og morsk og begynte snart å skryte. Han mente som så at han skulle banke opp alle Hauggrendskarane og jage de ut av stua. Da gikk husbonden selv bort til Veavarjen og ville tale han til rette og bød på øl og drikke.
Veavarjen ment at han ikke var kommet til gards for å drikke, han vill slåss og så slo han like godt til mannen så han stupte på golvet. Veavarjen gikk rundt og skar tenner og var stygg å se og alle var redd for denne kjempa. Veavarjen skreik at dersom ingen tore slåss kom han til å jage ut alle som en. Lua han hadde mistet lå på gulvet og han for fram og tilbake og bråka. Da var de en stor og sterk kar som sprang fram og slo til Varjen under øret, men Varjen hadde stått for slike slag før så det ble basketak uten likeså nesten skulle tro at de nærmest knuste det som var i stua. Det varte ikke så lenge så hadde Veavarjen den andre karen i golvet og han både sparka og slo. Så tok han tak i trøyekragen og foten og kasta han ut.
Nå var Veavarjen skikkelig oppglødd og tok etter kniven. De som var tilstede rømte ut, både kvinner og menn men en satt igjen – det var Torgeir Haugan – han fikk senere nevnt som Hauganglomen.
Hva er det for en kar som sitter der og ikke vil rømme skreik Veavarjen. Jeg har ikke gjort noe vondt og rømmer ikke for deg sa Torgeir. Alle visste at Torgeir var sterk men han var ung og hadde ikke prøvd kreftene sine med kjempekarer før. Han skalv i stemma når han nå sto ansikt til ansikt med den fæle slåsskjempa, som var navngjeten i mage bygder, og som kunne bruke alle slags skitne knep i slagsmål.

å barka de sammen i ryggtak, de for fram og tilbake i stua så det knaka i benker og bord. De som var jaga ut stå og så inn gjennom vindu og en åpen dør og fulgte med på det som foregikk. Men her hadde Varjen funnet en kar som kunne ta igjen. Ingen klarte å få den andre overende og folk sto og så på som om de sto på nåler. De hørte slag og brak men øta varde. Ingen torde heller ikke å gå inn og skille de som slåss, her måtte det holde fram til den ene tapte. Da skjedde det at Torgeir slengde Varjen i golvet så det sang i stua. Men Varjen spratt opp igjen og tok etter kniven – men da slo Torgeir til igjen så Varjen stupte på nytt. Han fikk så mye juling som han aldri hadde fått før. Torgeir

tok Varjen og kasta han ut på tunet og folk var letta for at de nå kunne få fred en tid. Torgeir var frikaren i bygda og fikk navnet Hauganglomen.
Den vakreste jenta i Fyresdal på denne tid skulle være Åshild Strond fra Hauggrend. Sagnet forteller at hun skulle være fra heigarden Fjøddi i Hauggrend. Hun var høy og elegant og alle kunne se at hun kom til å bli usedvanlig vakker. Hun var selvbevist og stor i ord og mange mente at slik framferd kom til å straffe seg. Store tre hadde falt før ment folk og ingen kunne vite hav som kom til å hende i framtid.
Åshild mangla ikke friere, men hun viste de alle som en ”vintervegen”, stor på det som hun var. Etter hvert som tiden gikk kom det ut rykter om at hun hadde sagt at skulle hun gifte seg måtte det bli medd den sterkeste og sprekeste karen i bygda. Både Veavarjen og Hauganglomen fikk høre dette og en kveld kom Hauganglomen på besøk til Åshild. Hun hadde hørt om slagsmålet med Veavarjen og tok vel i mot Hauganglomen. De ble sittende lenge opp på loftet den kvelden mens de så at Skrevatn var glitrende blankt i måneskinnet.
En annen kveld kom Veavarjen på besøk og ville komme i tale med Åshild, hun tok ikke så vel i mot han og nevnte ertende at det nok var Hauganglomen som var frikaren i bygda. Da sier Varjen at han nok skal greie Hauganglomen og minte Åshild på ordene hun skulle ha sagt. Hun lo av Varjen og sa at kunne han vise at han var den beste karen i bygda så skulle hun tenke på det. Veavarjen gikk rett til hauganglomen og ville egle seg innpå han for å slåss. Hauganglomen mente at det hadde ingen hensikt mer for Varjen hadde tapt slagsmålet så saken var avgjort. Med lekser av fæle skjellsord gikk Varjen hjem men det varde ikke mange dagene før han på ny gikk på besøk til Åshild. Det var stilt på Strond da han banka på. Åshild kom ut og Varjen fortalde at Hauganglomen ikke turde å prøve styrke lenger, han var redd for å tape. Åshild ment at Hauganglomen ikke var redd, men om han var en slik som trakk seg, skulle hun vite å si ifra. Hun ville ikke ha mer med Varjen å gjøre og gikk inn og stengte døra.
Varjen sørget for at dette ble kjent i bygda og folk kom også til Hauganglomen og fortalte om hendelsen og ryktene og ba han passe seg og være forsiktig. Men han hadde ikke fred lenger, hverken natt eller dag, var det virkelig slik at Varjen hadde vendt Åshilds interesse mot han? Sent en kveld tok han turen til Stron, Åshild tok vel i mot han og de satt lenge på loftet og snakket sammen, men Åshild var ikke den samme jenta som før. Alt i ett kom hun med hint om det var slik at han ikke turde slåss medd Veavarjen. Han svarte at saken var avgjort Varjen hadde tapt. Han forsto at Åshild i grunnen var hans jente, men det Varjen hadde sagt hadde lagt noe i mellom dem, for Åshild ville ikke love noe mer enn sist. Da de skiltes sa Hauganglomen at det skulle ikke vare lenge før de fikk se hvem som var den beste karen i bygda. Sinnet hans økte på mens han gikk hjemover – slik var denne Varjen. For med løgn for jenta hans og egget på alle vis. Han knyttet neven og lovet at dette skulle Varjen få betale. Det var ikke godt å vite hva Varjen ville finne på og hva slags knep han ville komme til å bruke. Nå skydde han ingen ting bare han kunne vinne denne vakre jenta men det skulle ikke lykkes for Veavarjen. Hauganglomen kjente seg sterkere enn noen gang og det varte ikke lenge så gikk han til Veum for å treffe Varjen. Han holdt ikke ut dette lengre, han syntes han hørte Åshild spørre om han var redd for Varjen, måten hun snakket til han og viste han bort på, tydet at hun mente at han ikke viste for alle at han var frikaren i bygda. Like vel hadde han en angst for at noe galt ville hende. Han kunne ikke få dette fra seg, det var vel så at her lå hans skjebne. Han kunne ikke komme forbi dette, det fikk gå som det ville. Varjen var hjemme da Hauganglomen kom. Han sa fram ærendet sitt og sa at nå skulle de spenen belte for å se hvem som var den beste karen av de to. Varjen tok det rolig i begynnelsen men etter hvert som orden falt, ble han sint og gjorde seg i stand. Det var ikke første gang at Varjen hadde spent belte, og han var ikke redd for å prøve en gang til. De ville holde til på Solliskeidet og det leid ut på dagen da de reiste fra Veum. Det var en gutt som hadde sett de reiste og han fulgte etter, men slik at ingen så det.
Når de kom fram så spente de omkring seg tomannsbeltet med hver sin kniv i handa og stelte seg til som vanlig ved beltespenning. Det ble ei fæl øte og det så lenge ut som om ingen av dem skulle vinne. Det begynte å skumre og månen kom fram, men striden varte like vill. Varjen blødde av flere sår han hadde fått av kniven, og det så en tid ut til at Hauganglomen skulle vinne. Med ett fikk Varjen løs handa si og satte kniven i brystet på Hauganglomen. Det gikk et rykk gjennom den sterke karen, men som i vilska fikk han rive løs handa si og kjørtekniven inn til skaftet i sida på Veavarjen.
Begge kjempene seig ned til jorden, de viftet med armene og vred seg, men døden hadde merket ansiktene deres, de kunne ikke reise seg mer og da månen steg høyt over dalen lå det to lik på Solliskeidet, sprettet sammen med tomannsbelte.
Åshild var urolig etter det siste møtet emd Hauganglomen, hun angret på mange av ordene hun hadde sagt som både egget og såret. Det var som om noe vondt hadde kommet over henne den kvelden. Nå forsto hun at det var Hauganglomen hun var glad i, og som hun hadde sendt fra seg med bitende ord som sved som svøpeslag. Det kunne hende om nettene at hun våknet i fæle drømmer om de to kjempene. Hun drømte at de var i slagsmål men det var ingenting hun kunne gjøre for å stanse de ville hendelsene. Dette hendte natt etter natt og hun tok til å tro at noe grusomt ville hende, noe som førte til stor sorg og anger. En dag kom det en mann til gards, han ville ikke si fram sitt ærend med det samme men fortalte at det var folk ute i skogen og lette. Det var med ett som om Åshild våknet fra en søvn og spurte hvem det var det lette etter. Manne fortalte da at Hauganglomen og Veavarjen hadde reist på skogen og ikke kommet hjem igjen. Folk fryktet at noe galt var hendt og nå var de ute for å lete. Det var som om det brant under føttene hennes, hun reiste like bort til Solliskeidet. Dan hun kom fram så hun de begge ligge døde og kalde med beltet spendt omkring seg. Det var som om hun ikke sanset seg, men kastet seg ned over de og gråt og jamret seg.
Slik lå hun til folk kom og fikk leid henne hjem. Hun holdt fram med å gråte og klage og sa at det var hennes skyld det som hadde hendt. Hun låste seg inn på loftet og det var lite hun ville ha av mat på flere dager. Folk ble mer og mer bekymret for den vakre jenta. Hun ble rar av seg, tuslet rundt i skogen dag etter dag og ville lite tale med folk. Noen gange kunne hun kvikne til, så folk trodde at hun hadde kommet over det, men så kunne det være ting som minte henne om Hauganglomen og hun begynte å gråte og ble stille og rar av seg igjen. Hun fikk ikke ro, men reiste fra gård til gård og falt mer og mer sammen. Det var som ein falma blom som visna mot ein alt for tidleg haust.
Hauganglomen ble lagt i haug. Alle hadde ventet seg mye av denne gutten og syntes det var synd at det skulle gå slik. Mange ganger hadde de sett Åshild ved Glomshaug. Det var som om alle hennes tanker var samlet om Hauganglomen. Her kunne hun sitte og snakke med seg selv som om hun ventet svar fra han som lå der inne.
En kald vinterdagsmorgen fant de henne død borte på haugen. Hun hadde satt seg til og frosset i hjel den kalde vinternatten.

Tre kjemper: Veavarjen, Hauganglomen og Skreskromen.
Det finnes også et mye enklere sagn som involverer alle tre av de kjente kjempene Veavarjen, Hauganglomen og Skreskromen. Det fortelles at de tre møttes på Soliskeiet for å slåss. Det ble ei voldsom øte som endte med at alle tre fikk voldsomme og dødelige skader. Sagnet sier at Hauganglomen klarte å komme seg hjem til Haugane, Skreskromen klarte å komme seg hjem til Skrei, hvor de hvor for seg segnet om og døde og ble hauglagt. Vevarjen var så medtatt at han bare så vidt kom seg i utkanten av Soliskeiet og døde der. Han ble hauglagt på stedet - Bukkebakk.